Tittel: Kammerpiken
Forfatter: Cecilie Enger
Forlag: Gyldendal, 2011
ISBN: 978-82-05-40104-4
Sider: 271
HANDLINGEN I KAMMERPIKEN:
Boken handler om Hilda Cooper, født i England i en familie av tjenere ved det engelske hoff. Moren og Hildas søstre jobber ved Appelton House, hvor også Hilda begynner å arbeide. Appelton House blir gitt til Dronnings Maud og Kong Haakon i bryllupsgave fra Mauds familie, den engelske kongefamilien.
Hilda har ett talent med klær, hun er påpasselig og detail orientert. Da Dronning Maud trenger en ny kammerpike faller spørsmålet på Hilda. Hilda ankommer Norge i tiden med store omveltninger, 30-tallets finanskrise er rådene og arbeidere demonstrer for bedre rettigheter. Hilda er oppdratt slik at hun ikke stiller noen spørsmål ved sitt arbeid og skjønner heller ikke at det kan være mulig å kritisere kongehuset. Konger og Dronninger er overlege i alt, er Hildas oppfattning. Under tiden i Norge kommer det også ei annen engelsk pike, Violet Wond, hun skal arbeide som underordnet kammerpike. Violet er en ganske så annen jente, hun er pratsom, åpen og ler av det meste.
Under årene på slottet og i sitt arbeid finner Hilda og Violet et nært vennskap, et vennskap som varer livet ut.
Hilda og Violet bor på det norske slott frem til sin død. Hilda dør i 1992 og Violet i 1995. De bodde der i henholdsvis 66 og 60 år.
Historien om Hilda Cooper er hovedsakelig basert på fiksjon men noe av materialet er sant. Forfatteren har mottatt informasjon av personer som kjente Hilda Cooper.
HVA JEG MENER:
Denne romanen likte jeg. Den gir ett innblikk i en tid og steder de fleste av oss ikke kan forestille oss. Beskrivelsene av Dronning Mauds garderobe er helt fantastisk og det store og nitidige arbeidet det lå i å behandle slike klær. Samtidig gir det ett innblikk i den gang en hemmelig verden, mennesker hadde ikke samme tilgang til de kongelige den gang som nå. Den gir også en god beskrivelse av arbeidsforholdene på slottet samt gode personkarakteristikker av det store mangfold av forskjellige menneskene som jobbet der.
Det som jeg synes er synd er at vi ikke får vite noe om disse damene i årene fra Dronnings Maud død til i 1995. Var de kun bortglemte piker i enden av personal rommene?
Denne boken skal nå bli utlånt til familiemedlemmer som hungrer etter å lese den.
