Anmeldelse av Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt

Tittel: Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt
Original Tittel: The hotel on the corner of Bitter and Sweet
Forfatter: Jamie Ford
Oversatt til Norsk: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pantagruel Forlag AS
ISBN: 978-82-7900-409-7
Sider: 344

HANDLINGEN I HOTELLET PÅ HJØRNET AV BITTER OG SØT:
”Gamle Henry Lee sto som naglet til jorden av synet av alt oppstyret utenfor Panama Hotel. Det som hadde begynt med et oppløp av skuelystne mennesker som glante på et nyhetsteam fra TV, hadde nå svulmet opp til en høflig skare av folk som var ute og shoppet, av turister og et par pønkete ungdommer, og alle lurte på hva dette skulle bety. Midt i folkemengden sto Henry, med handleposene hengende langs siden. Han følte det som om han var i ferd med å våkne opp av en for lengst glemt drøm. En drøm han hadde hatt en gang som guttunge.”

Slik begynner boken Hotellet på hjørnet av bitter og søt. Året er 1986. Henry er i femtiårene og han er nylig blitt enkemann. Han er født og oppvokst i Chinatown, Seattle, her levde han også som guttunge under andre verdenskrig og Japanerne hadde akkurat bombet Pearl Habour. Dagen boken starter dukker det plutselig opp ting fra kjelleren i Hotell Panama. Det som blir vist frem er blant annet en parasoll som gjør at han blir sendt førti år tilbake i tid. Keiko er kjærligheten som har forfulgt hans sjel gjennom tiår. Nå er hun tilbake i erindringen hans. Er hun i live? Eller så de hverandre for siste gang gjennom piggtrådgjerdet i leieren?

Året er 1942. Keiko og Henry blir kjent med hverandre på den ”hvite” folkeskolen, de er de to eneste av ikke-amerikansk bakgrunn av elevene. Dette gjør at de knytter sterke vennskapsbånd og en trofast kjærlighet til hverandre. En kjærlighet som ikke er akseptert av Henrys far. Farens kinesiske stolthet gjør at han ikke kan akseptere at hans eneste sønn knytter bånd til en Japaner. Henry og Keiko blir skilt fra hverandre under dramatiske omstendigheter. Keiko blir sendt i interneringsleir sammen med alle andre av japansk avstamning i Japantown, Seattle. En parasoll, en plate med jazzmusikk og andre gjenstander blir pakket og gjemt bort i kjelleren til Hotell Panama, i håp om et liv i frihet etter krigen.

Boken gir innsikt i skampletten i amerikansk historie; interneringen av familier av japansk avstamning etter Pearl Habour.

Sitat s. 191
”Hun er her. Et eller annet sted. Blant hvor mange mennesker? Tusen? Fem tusen? Henry ante ikke. Han følte trang til å rope navnet hennes, eller løpe fra dør til dør, men vokterne i tårnet så ikke ut som de tok lett på jobben sin. De holdt vakt for å beskytte de innsatte hadde han hørt. Men i så fall, hvorfor var våpnene deres siktet inn mot leieren?”

---------------------------------------------------------------------------
HVA JEG MENER:
Jeg synes denne vinklingen av en ikke så kjent faktisk historisk begivenhet var meget godt skrevet. Jeg må innrømme at jeg holdt på å legge vekk boken etter de første sidene for historien virket så traust. Det er jeg glad for at jeg ikke gjorde.

Kjærlighetshistorien i boken er forutsigbar men utrolig søt. Slutten kunne en vel ha spart seg for da det ble veldig Hollywood-glam preg over det hele. MEN SÅ med tanke på de grusomme hendelsene under krigsårene og den urettferd som ble utøvd over den jevne japaner i USA, så synes jeg også at det passer seg med en sukkerSØT kjærlighetshistorie, slik at boken ikke blir for sentimental, for horribel eller for BITTER. Derfor er også tittelen perfekt.

Språket i boken er lett og flytende, det er rett og slett en oversettelse som er god å lese. Historien fenget meg virkelig, jeg klarte ikke å legge fra meg boken fra side 89. Da var løpet kjørt for min del. Jeg må innrømme at jeg elsker slike historier. Spesielt da jeg har kjente til historien om interneringen av japanerne fra noen år tilbake. Jeg var nysgjerrig på å få vite mer og det synes jeg forfatter Jamie Ford kunne gi meg gjennom historien om Henry og Keiko.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg, så det blir et delt terningkast denne gang.
Terningkast 5/6