Anmeldelse av The Girl Who Chased the Moon

Tittel: The Girl Who Chased the Moon
Forfatter: Sarah Addison Allen
Forlag: Bantam Books, Random House, 2010
ISBN: 978-0-553-80721-9
Sider: 269



HANDLINGEN I THE GIRL WHO CHASED THE MOON:
Etter morens død flytter Emily Benedict til hennes bestefar i den lille byen Mullaby i Nord Carolina. Emily har aldri før kjent til bestefaren eller for den saks skyld morens fortid og har mange spørsmål hun ønsker svar på. Blant annet hvorfor moren så plutselig flyttet fra byen og aldri kom tilbake? På grunn av hennes mor befinner hun seg etter hvert i en historisk loop. Vil det som skjedde med moren få konsekvenser for Emily?

I det Emily entrer huset hvor hennes mor har vokst opp og møter sin bestefar for første gang – en tilbaketrukket, ekte kjempe, forstår hun at mysterier ikke blir løst i Mullaby, de er et levesett. Et levesett som også vil bli naturlig for Emily når hun finner svar på sine spørsmål.

Her har de rom hvor tapetet på veggen endrer seg etter din sinnsstemning. Uforklarlige lys blir observert ved midtnatt (Mullaby lights). En nabo baker håp i form av kaker.

Alle i Mullaby elsker Julia Wintersons kaker, noe som er bra for det ser ikke ut til at Julia kan stoppe og bake dem. Hun baker for å tilfredsstille byens søtmunner men også i håp om at hun kan få tilbake hennes største kjærlighet, den personen hun tror hun har mistet for alltid. Et resultat av Julias siste natt i Mullaby før hun som Emilys mor enn ufrivillig også rømmer byen. Julia er nå tilbake i byen for å tilbakebetale hennes avdødes fars gjeld. Baking er det eneste språket den stolte men sårbare Julia har som virkelig kommuniserer hva hun rommer i sitt hjerte. Men er det nok til å tilbakekalle dem hun har såret i løpet av livet?

Kan en virkelig tilbakekalle tapt kjærlighet med en Hummingbird cake (Kolibri kake)?
Er det virkelig et spøkelse som danser i Emilys bakgård?
Svarene er aldri hva du forventer i denne byen, det du ikke forventer passer rett inn.

HVA JEG MENER:
Igjen har Sarah Addison Allen servert meg en dessert hvor jeg bare vil ha mer og mer.
Når boken sluttet var jeg nære ved å starte og lese den en gang til.

Hennes gode blanding av magi og personhistorier er igjen en hitt hos meg, historien tar deg med ut på et eventyr som til stadighet overrasker deg. Boken er så fantasifull at du ikke kan forutse neste steg i historien, selv om boken ender slik du har foresett det fra første stund. Men det er noen ganger slik at det er veien til målet som teller ikke målgangen.

Dette er lørdagsgotter for meg, boken er en herlig sommerhistorie. Ta den med på stranden og stig inn i denne magiske verden.
Men vær advart dette er på ingen måte en litterær åpenbaring. Dette er lørdagsgotter og ikke søndagshøymesse.
Terningkast 6.


Min omtale av forfatteren finner du her.